Barbro Raen Thomassen: ARTIST'S STATEMENTS
Gunnar Danbolt: FRA FRØ TIL OBJEKT
Paal-Helge Haugen: DET TVETYDIGE OBJEKTET
Øystein Laundal: SKRIFT OG BILDE - EN DOBBELT ARV
Ingrid Juell Moe: HVA ER ET STED?
Wera Sæther: DET SOM ER BORTE. OG SORGEN
Barbro Raen Thomassen: ASKE OG HVITT
Barbro Raen Thomassen: INSTALLASJON FOR TRE VEGGER
Barbro Raen Thomassen: HYLLEST FRA LILJE OG BJØRK
Barbro Raen Thomassen: TORSTEIN - HIS CHILD
Barbro Raen Thomassen: DETTE ER EN STEIN
Barbro Raen Thomassen: EN HVIT STEIN OG ET NAVN
Barbro Raen Thomassen: ALABAST
Geir Lid , Agderposten : MADONNALILJEN
---------------------------------------------------------------------
Barbro Raen Thomassen - Artist´s Statements
Å LETE OPP DET SOM IKKE UMIDDELBART LAR SEG FINNE
Mediet kan være skulptur, installasjon, land art, tegning, foto, multimedia. Det kan være papir, betong, tre, jord, stein, gras, aske,
støv, lys. Eller noe annet. Arbeidene blir til som selvstendige verk som leter etter oppholdssted. Eller oppholdsstedet kan være gitt:
et utstillingsrom, et annet rom, en gårdsplass, en byggåker, en bunkers. Oppholdsstedet inviterer til samarbeid, til å bli inntatt, undersøkt.
Verket oppstår i forståelse med stedet. Under alle forhold: en øvelse i konsentrasjon, holde blikket, lytte inn, lete opp det som ikke
umiddelbart lar seg finne, vente til det skjer.
Oppmerksomhet rettet mot det som er oversett, forkastet, ikke medregnet, nesten usynlig, nesten ubetydelig. Finnes det betydelige
og vakre nettopp her? ”Skjønnheten og de ydmykede” er Albert Camus´ ordpar; han ”vil være trofast mot dem begge”.
Hvilken verdi har et ugrasfrø? Hvilken verdi har et funksjonshemmet barn uten bevegelighet og uten språk? ”Kunsten er et sår
som blir lys”, sa Georges Braque. Det er et under hver gang det skjer.
Å BO I SPØRSMÅLENE OG SE OM NOE SKJER
”Hva vil du med kunsten din?” Betrakterens spørsmål til kunstneren.
Kunstneren har gjort sitt arbeid. I to år har hun kanskje forberedt en utstilling. Hun har ikke skrevet, hun har ikke sunget, hun har
ikke spilt teater. Hun har ikke brukt ord. For ordene strakk ikke til for å si det som her skulle sies. Det måtte bli bilder, objekter,
eller noe helt annet. Men hun har gjort sitt, stilt det til skue, levert det fra seg. Og trukket seg tilbake.
Nå er det betrakterens tid. Nå dreier det seg ikke lenger om hva kunstneren vil, men om hva betrakteren vil. Betrakteren kan spørre seg:
Vil jeg noe i møte med kunsten? Vil kunsten noe i møte med meg? Må jeg kanskje la det jeg ikke forstår ligge til fordel for noe jeg skal lære?
Må jeg kanskje også la det jeg forstår ligge til fordel for noe jeg skal lære?
Kunstneren har brukt to år på et verk. Kan betrakteren bevilge seg to minutter? to kvarter? to timer? to dager?
Uten å avkreve kunstneren svar? I stedet rette spørsmålene mot seg selv? Spørsmålene former oss trolig mer enn svarene. '
I spørsmålene ligger mulighetene, bevegelse, åpning. Beholde spørsmålene. Trenge inn i dem. Bo i dem. Og se om noe skjer.
---------------------------------------------------------------------
Katalogtekst til installasjonen "Som ei fjør gjennom kosmos - som ein stein", Inselgalerie, Berlin 2005. Frø-objekter og ett sirkelobjekt i kalkstein.
Tekst av Paal-Helge Haugen på kalksteinstavle.
FRA FRØ TIL OBJEKT
Stillheten – som bor i gresset på undersiden av hvert strå og i det blå mellemrommet mellem stenene.
Rolf Jacobsen
Frø er, som det uttrykkes i dette kunstprosjektet, «lettare enn luft – sterkare enn død», men de frøene vi ser på utstillingen er både
store og tunge, og vil neppe bli tatt av noen vind. Det er et paradoks, men et megetsigende paradoks fordi det forteller noe om
kunstens vilkår. For forutsetningen for at luftlette frø skal få permanent eksistens som kunstverk, er at de inkarneres i et fysisk
legeme - i dette tilfelle i tunge hvite kalkstener. Den store amerikanske dikteren Wallace Steven snakket om «ideas, but in things».
Og det er presis hva det dreier seg om her. For Barbro Raen Thomassens installasjon er et eksempel på idèbasert kunst hvor det
vi ser – en kvadratisk sokkel med en rekke ulike frø-objekter, et sirkelobjekt og en teksttavle - viser ut over seg selv mot noe annet
som ikke kan sees. Det skiller den fra modernismens arbeider hvor meningen så å si lå i teksturen – i selve den sansbare (= estetiske)
overflaten. Det gjør den ikke her, selv om overflatene avgjort fortjener et blikk. Raen Thomassens frø-objekter er snarere i familie
med middelalderens bilder og skulpturer som alltid henviste til noe utenfor seg selv. Det er da også en av grunnene til at det i de
siste tredve årene – i den ettermoderne perioden – er vokset frem en langt større interesse for middelalderen enn tidligere.
Under modernismen var det viktig å rendyrke kunstartene – i skulpturen var det de særegne skulpturelle kvalitetene som skulle
fremheves. Det litterære, som hadde vært så viktig i 1800-tallets skulptur, måtte man frem for alt unngå. For litteratur var litteratur,
og hadde ikke noe som helst med skulptur å gjøre. Disse høye barrierene mellom kunstartene begynte komponisten John Cage og
kretsen rundt ham å bygge ned på 1950-tallet. Billedkunst og teater gled sammen i performance og happenings, mens Cage selv
leste opp dikt på en slik måte at de ble til musikk, osv.
Raen Thomassens installasjon er et eksempel på det, men i dette tilfelle er det grensene mellom poesi og billedkunst som er overskredet.
For på samme måte som vi i diktet forsøker å koble ordene sammen til betydninger, vil vi, stilt overfor denne installasjonen, søke å få
sammenheng og mening i en rekke tunge kalkstener, formet som ulike frøtyper, som mer eller mindre tilfeldig har landet nær hverandre
i et stort kvadrat midt i et gallerirom.
Skjønt tilfeldig? Er det ikke et kjennetegn ved vårt forhold til kunst at vi stilltiende går ut fra at den formidler en eller annen form
for betydning? Spørsmålet er bare hvilken? Én mulighet er altså å se installasjonen som et slags ting-dikt, og teksttavlen kan styrke
en slik lesemåte. Frø er små, ofte svært små, jvf. Matt. 13, 31-32, og det er ikke mange som har kunnet studere formene deres,
slik vi nå er i stand til. Men samtidig har de, hvis forholdene legges til rette, muligheter til å forvandles til noe helt annet, f. eks. et
«stort tre som himmelens fugler kommer og bygger rede i». Det er denne forvandling eller metamorfose, som kan bli mulig om vi
er villige til å ofre det vi har, vakre og innbydende frø-objekter, til fordel for noe vi ikke vet eller kan vite noe om – en gang i fremtiden.
Slik er det eksistensielle problemer Raen Thomassen tematiserer, problemer som har å gjøre med våre liv i en begrenset og uoversiktlig
tidsdimensjon, og den tro og det vågemot som kreves av oss, om vi skal satse på en ukjent forvandling, og den berettigede tvil som
holder oss tilbake. Skjønt dette er bare én mulig tolkning – installasjonen oppfordrer oss til å finne flere. Det er dét som gjør den så fruktbar.
Gunnar Danbolt
Tilbake til tekster >>> - Tilbake til bilder>>>
------------------------------------------------------------------------
Katalogtekst til installasjonene "Lettare enn luft - sterkare enn død", Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal 2003 og
"Som ei fjør gjennom kosmos - som ein stein", Inselgalerie, Berlin 2005. Frø-objekter i kalkstein. Tekster av Paal-Helge Haugen
på kalksteinstavler.
DET TVETYDIGE OBJEKTET
Dei urtekyndige i antikken og middelalderen meinte at frøet var eit biletmessig konsentrat av det som skulle falde seg ut i den
veksande planten. Samstundes var frøet eit mysterium, slik det er uttrykt i likninga om sennepsfrøet: Det minste av alle frø, som
vart til eit tre der himmelens fuglar kom og bygde reir. Også vi kan oppleve frøet som eit paradoks – det er ein kviletilstand, eit
statisk mellompunkt mellom to dynamiske prosessar, mellom forfall og vokster. Det er trekt ut av tida, fordi frøets ubestemte nåtid
er realisert som den fysiske sameininga av fortid og framtid. Det finst frø som kan kvile i hundreår, i tusenår, i ørken, i gravkammer,
i mumiekister, før dei blir henta ut og spirer. Frøet er rein latens, ein lada stillstand. Uforanderleg i seg sjølv ber det bod om forandring.
Og hogge i stein blir det til eit bilete av eit bilete, eit objekt som plasserer seg i eit svevande grenseområde mellom teiknsystem
og biologi. Det lette er blitt tungt, det vesle stort, det organiske anorganisk. I denne paradoksale forma vender steinobjektet seg
til begge sider: Til språkets usikkerhet og til voksteren og forfallets sikkerhet. Hogne i stein simulerer språkteikna ein stabilitet som
ikkje finst. Språket kan vende seg bort frå den som ser, samstundes som frøets utside kan signalisere ei innside som berre
eksisterer som noko anna, uttrykt gjennom metamorfosens overskriding. Frø og teikn, semen og semeion, inngår begge i ein
disseminasjon, ei ut-såing der meininga aldri kan innhaustast som noko anna enn ei potensiell meining, lik frøkornet som korkje
er liv eller død, men ein gjenstand eller ein tilstand som opphevar motsetningane og transformerer dei til mulighet og håp.
Paal-Helge Haugen
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-------------------------------------------------------------------------
Katalogtekst til "Av jord", Genius Loci 2000, kunst i landskap ved Søgne Gamle Prestegård. 250 kubikkmeter jord formet til en
sirkel, diameter 18 meter, tilsådd med gras.
Hva ser vi , og hva er det vi ikke ser ? Kan man snakke om et steds ytre og indre historie? Stedets ånd? Genius loci (lat. stedets ånd)
var i romersk tid betegnelsen for et steds skytsånd. I vår tid er det arkitekt Christian Norberg-Schultz som har aktualisert betegnelsen
i sine bøker om stedsanalyse. Genius loci er navnet på et kunstprosjekt med stedsforståelse som bærende tema. Det startet i 1999
med et seminar omkring disse spørsmålene og en historisk maleriutstilling om kystlandskapet gjennom 200 år. I 2000 åpnet den
første del av Land Art utstillingen hvor seks kunstnere arbeidet i området rundt Søgne Gamle Prestegård, og ga oss sine åpninger
inn til stedet.
Arkitekt Sverre Fehn ga sitt bidrag i en utstilling av modell og tegninger av et nytt kapell på Kapelløya i Ny-Hellesund. I 2002 avsluttes
prosjektet ved at seks nye kunstnere arbeider på øyene i Ny-Hellesund. Kirkeneset ble Barbro Raen Thomassens valg av sted for
sin jord- skulptur. På seminaret fortalte arkeolog Frans Arne Stylegar om gården Søgne som et hovedsete tilbake til førkristen tid.
På gården var store og viktige gravhauger, og her ble en av regionens første kirker bygget. Elva har gitt området fruktbar jord i
alle tider, og slik var det Barbro Raen Thomassen som 11-åring først møtte stedet, krypende på jorda for å luke grønnsaker.
Her arbeidet hun iherdig våren 2000 for å skape sin skulptur av jord.
"Et sted har mange steder" sier forfatteren Gro Dahle. " Av jord" har gitt Kirkeneset et nytt sted. Den har åpnet for historien, for
opplevelse, for tanken og den har gitt nye spørsmål. En merkelig skulptur som både er stille og mektig på samme tid.
Skulpturen har forandret seg med årstidene, med vær og vind. Mange er blitt glad i å komme forbi til ulike tider og se den liggende
stor og underlig midt i åkeren. Skulpturen er lavmælt tilstede som et levende "landskapsmaleri" utenfor gallerirommet, generøst
tilgjengelig. Slik føyer den seg inn i den engelske Land Art tradisjonen som kjennetegnes ved å samarbeide med naturen.
Vi kan flytte fjell. I dag har vi redskaper og teknikk til det meste. Men bruker vi vår evne til nærvær?
Som en UFO fra fremtiden, eller kan hende fra fortiden, opplever jeg at denne jordhaugen forteller meg historier og gir impuls til
tanker og fornemmelser jeg ikke kjente til før den landet på Kirkeneset og i meg.
Ingrid Juell Moe
Prosjektleder Genius loci
Tilbake >>> - Tilbake til bilder >>>
-------------------------------------------------------
Katalogtekst til utstilling vist på Hå Gamle Prestegard 1999, Bohusgalleriet i Uddevalla,
Sverige og Aalborg Kunstpavillion, Danmark 2000:
SKRIFT OG BILDE - EN DOBBELT ARV
Skrift. Meddelelser. Ord på papir, på leire eller på steintavler. Ord på lapper eller i lange brev.
I en gammel mur, i restene av et berømt byggverk, et tempel, er det stukket inn tusenvis av små lapper i sprekkene mellom
steinene. I restene etter Salomos tempel i Jerusalem bærer de håndskrevne lappene sine bønner, sine rop og klager. År i regn og
vind har gjort ordene utydelige, visket dem ut.
Deres innhold er en gåte for dem som leser dem i dag. Og kanskje er de tydeligere enn noen sinne. Tydelige fordi vi leser våre
egne bønner og klagerop inn i dem. Brev er som regel meddelelser fra en person til en annen. Men de er ikke bare det. Brev kan
være forsøk på å etablere forbindelse til en annen tid, et forsøk på å komme i dialog med en tradisjon og en historie. Og brev kan
være et bilde - grafiske tegn fordelt på en flate. En struktur av mønster, av gjentagelser, av rytme. Også som bilde blir de meddelelser
fra en avsender til en mottaker.
Når Barbro Raen Thomassen konsentrerer denne utstillingen om skrifttegn, er hun først og fremst billedkunstner. Vi gjør hennes
arbeid urett dersom vi anstrenger oss for å lese tekstene i hennes bilder. Det er bilder hun formidler, ikke tekst, men bilder av tekst.
Hun er avsender, vi er mottakere. Hva er det vi mottar? Hvilke bilder er det utstillingen leder oss i retning av? Bildene er bærere
av et dobbelt budskap. For det første er de kunstbilder, slik vi har vært innom. De fascinerer våre moderne innrettede øyne fordi
vi ser dem som grafiske arbeider, som tegn, kalligrafi. Vi fascineres av skjønnheten i strukturen på papiret eller i leira. Vi søker
etter rytmene, pulsslagene, pusten i skriveprosessen.
Men dette distanserte blikket, et blikk som er ektefødt barn av modernismen i kunsten, klarer ikke å stanse det andre budskapet,
nemlig disse arbeidenes inntrykk av alder. Av uendelig alder, av skrifttegn som har vandret gjennom århundrene til vi møter dem
på en gallerivegg. Kanskje er det kunstnerens egne hemmeligheter som er nedtegnet like for våre øyne. Vi ser det, men ser det
likevel ikke. Det er gåte bak gåte gjemt i de urgamle skriftene hun refererer til. Og denne gåtefullheten i de gamle skriftene er en
avgjørende årsak til at de lever den dag i dag. Hva er det de beskriver? Hvordan skal de forstås? Det er en livsnødvendighet for
hver generasjon å nylese, tolke og tolke igjen for å nærme seg en forståelse av hva det vil si å være menneske.
Barbro Raen Thomassens skriftbilder er skapt i dyp respekt for begge de nevnte tradisjoner. De er skapt i respekt for de gamle
overleveringene, de som det er vårt oppdrag å føre videre. Og de er skapt i respekt for bildets kraft, dets evne til stadig å forundre
og fascinere, til uopphørlig å sette krefter i sving i både hjerte og hjerne. I dypt alvor påtar Raen Thomassen seg å forvalte denne
dobbelte arv, ikke på vegne av oss, men sammen med oss som møter hennes kunst.
Øystein Laundal
Tilbake >>> - Tilbake til bilder >>>
----------------------------------------------------------------------
Katalogtekst til installasjonen Dolorosa. Torsoer i betong, full størrelse. Dolorosa ble til under Bunkers-95 ved Galleri Lista Fyr 1995.
Siden videreutviklet for Schuvalovpalasset i St. Petersburg 1998. Deretter for Seljord kunstforening samme år.
Og til sist for Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal 1999.
DET SOM ER BORTE. OG SORGEN
Alt vi bærer som er revet vekk. Oss selv som vi sleper på, århundre ut og århundre inn. Vekten av oss. I vekten er fraværet.
Det har blandet seg med oss. Det blander seg hele tiden. Vi går eller ligger i skyggen av det som er borte. Det var en gang. Og det er,
som klangbunn i kroppen. Borte fjerner seg ikke. Med torsoene er vi i samme rom som tomrommet. Det som mangler, melder ifra.
Vi får komme, vi er i det minste invitert, til sorg. Torsoene ligger strandet, hver i sin egen fortapte posisjon. Kunstneren har sagt:
erindringen om det som er borte, skal ikke bli borte. Så lager hun torsoer av betong. Det er kunstnerens akt. Slik gir hun sin nakenhet.
Bli værende her!
Mangelen ligger som egenvekt i rommet. Og musikken kommer til, eller er det fra?, de fortapte posisjonene, kroppene som har
strandet, på siden, på skulderbladet, på knærne, utsatt. Ugjennomtrengelige kropper som minner oss på det porøse, eller sårbarheten.
Hvor vi enn går i rommet, er det brutt. Det minner om det som var, eller kunne ha vært. Kunstneren har laget en rift mellom betong
og fravær. Noen tok det vekk. Noen tok seg vekk. Det er den første fornektelsen. Noen har rasert erindringen om det som ble fjernet,
de vil ikke ha smerten ved fraværet. Det er den andre fornektelsen.
Hun og han bærer, eller faller, i sorg.
Trenger vi kanskje all den sorg vi kan få?
Hva er det som mangler? Det er ansiktet. Armer og hender. Og føttene, som jeg kaller vårt nederste ansikt. Du kan ikke ta på
torsoens ansikt og føtter. Men du kan kjenne dem i fraværet. Du husker, om du vil, at noe kan hende og omstyrte verdens former.
Syv torsoer, tre eller fem. Lemlestet på samme måte, av samme betong, i hver sin posisjon. Er mangelen alltid den samme?
Men sorgen er personlig. Av den blir du åpen til å se fra millioner av vinkler.
Wera Sæther
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-----------------------------------------------------------------------
Katalogtekst til utstilling av samme navn, Galleri Lista Fyr 2001.
ASKE OG HVITT
I utstillingen ASKE OG HVITT på Galleri Lista Fyr, bruker jeg sanselige og forgjengelige materialer som voks, ufiksert fargepigment
og aske. I en av installasjonene er det skyggene som projiseres opp på veggene – og som er i konstant lett bevegelse – som utgjør
det egentlige verket, og ikke papirsommerfuglene, som bare har en indirekte funksjon.
I installasjonen ASKE er syv virkelige elementer i virkelig størrelse – en stige, ei bøtte, en svamp, ei tang, tre nagler, et klesplagg
og en spilleterning – tildekket av aske. Også rommet gjenstandene er plassert inn i, er dekket av aske.
Forståelsen av ethvert kunstverk er avhengig av betrakterens referanserammer. Det er mulig tolke ASKE som et tilfeldig forlatt
torturkammer. Stillheten etterpå. Etter at det fryktelige har skjedd. For den som er kjent med vestlig middelalderikonografi, vil
imidlertid elementene i installasjonen ASKE være knyttet til Jesu lidelseshistorie og nedtagelsen av korset.
De to store monokrome kvadratene i utstillingen, RØDT og HVITT, ville i en annen setting enn denne ikke være annet enn ren form
og ren farge. Men sett i forhold til ASKE og til SOMMERFUGL (sommerfuglen er et gammelt symbol for forvandling, oppstandelse
og udødelighet) får de ikke-betydningsfulle flatene likevel en betydning. Den intenst røde og den rene hvite fargen minner oss på
profeten Jesaias spådom: Om deres synder er som purpur skal de bli hvite som snø.
Kvadratene er laget i voks satt inn med pigment. Dersom besøkeren berører verket med fingeren, smitter fargen av.
Fingeren blir bærer av hukommelse. De små røde vokskvadratene med dype kutt, 14 installert i en bunkers fra annen verdenskrig
og 5 i gallerirommet, blir i denne settingen metaforer for sår. Sår som blir lys, både som mangel og som overflod.
Barbro Raen Thomassen
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
---------------------------------------------------------------------
Utsmykking av venterom, medisinsk poliklinikk, Sørlandets Sykehus Arendal
Paal-Helge Haugen: Tekster
Barbro Raen Thomassen: Bilder og regi
Forunderlige og ofte særdeles vakre former av FRØ, eksisterer i millioner av varianter i virkeligheten omkring oss. I luften, flyvende
med vinden, eller båret av mennesker og dyr som ikke vet om at det sitter et frø, eller kanskje hundre, på jakke-ermet eller i pelsen.
Båret til nye veikanter og grøfter, åkrer og enger, hagebed og fyllingsplasser. En eneste plante kan gi fra et par hundre til mange tusen frø.
Vi legger vanligvis ikke merke til dem, fordi de er så små.
Frøets potensiale er imidlertid overveldende. Som symbol har frøet mange og rike tolkninger. Frøet kan være uttrykk for en ny
begynnelse, liv, muligheter og håp - i vid forstand. Dette er for meg en svært meningsfull tanke i gitte utsmykkingssammenheng,
på et ventested, i et sykehus. Utsmykkingen består av 44 elementer - 17 tekster og 27 bilder - om frø, eller relatert til frø.
Elementene er montert høyt og lavt, tilsynelatende "tilfeldig" over de tre veggene - som om vinden skulle ha ført frøene akkurat dit.
Frøene er først forstørret og hogd ut i lys kalkstein, som skulptur. Deretter er disse fotografert og overført - via emulsjon - til akvarellpapir.
Teknikken som er brukt kalles Liquid Light, eller også Silver Gelatin, og er en fotografisk prosess. Liquid Light-emulsjon påføres det
aktuelle materiale (som kan være bortimot hva som helst), belyses og framkalles som foto.
Den ventende har tid. Kanskje to minutter, kanskje to timer. Den ventende vil kunne feste seg ved ett element eller ved flere.
Venterommet er uten vinduer. Utsmykkingselementene blir istedet små åpninger mot noe annet, et annet sted, lenger ute, eller
lenger inne.
Barbro Raen Thomassen
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-----------------------------------------------------------------------
Barbro Raen Thomassen: Hyllest fra Lilje og Bjørk
HYLLEST FRA LILJE OG BJØRK
To nye glassvinduer i anledning Birkenes kirkes 150-årsjubileum 7.12.2008.
Opp gjennom århundrene er der en mengde planter som, av ulike grunner, har fått sakral symbolikk og legendestoff knyttet til seg.
I Birkenes kirke er Madonnaliljen malt på altertavla; den vokser i gravåpningen på oppstandelsesmotivet. Ifølge en legende var
denne liljen opprinnelig rød der den vokste i paradisets hage. Den røde liljen vokste opp der tårene til Eva falt ned og vætet jorden.
For Eva gråt og angret å ha plukket av den forbudne frukten. En dag kom Guds trøstende engel til henne og lovet at hele menneskehetens
synder skulle bli sonet, og da ville den røde liljen bli ren og hvit som snø. Det skjedde påskemorgen.
Det ene av korvinduene har fått en gjentagelse av altertavlas Madonnalilje. Det andre vinduet har fått en Bjørkekvist. For en plante
jeg synes måtte være med i Birkenes er Bjørka. Undersøkelser ble derfor gjort om det kunne finnes legendestoff knyttet til bjørk.
Jeg skrev til Eiliv Grue på Røros, forfatteren av ”Jomfru Mariablomar. Eit knippe legender” (Luther forlag 2007). Dessverre fantes
det ingen ting, men forfatteren ble inspirert av spørsmålet. Etter en god skitur over Rørosvidda, gikk han hjem, skrev like godt en
fortelling for anledningen – og forærte den til Birkenes kirke! Eiliv er her og vil selv lese legenden om Bjørka for dere om litt.
Glasset i de nye vinduene er et eksklusivt melkehvitaktig, munnblåst glass fra Frankrike, produsert i et verksted som blant annet
lager glass til restaurering av de store middelalderkatedralene. Utsmykkingskomiteens bestilling til jubileet var: to vinduer som skulle
være “en hilsen fra nåtid, med tanke på fortid, til fremtiden”. Den som prøver å løpe etter fortiden vil aldri nå den igjen. Men hvis
vi er ærlige i forhold til eget nåtidig ståsted, vil vi kunne oppnå en dialog med fortiden. Først da blir resultatet interessant for framtiden.
Det var modig av komiteen å gi oppdraget til en kunstner som, selv om hun hadde erfaring med kirkekunst, hadde liten erfaring med glass.
Det kunne vært en bakdel. På den andre siden var jeg kanskje nettopp derfor friere med tanke på løsninger. Som abonnent på et
engelsk hageblad, så jeg for noen år siden en reportasje med røntgenfotograferte planter. Og det slo meg, tenk om det ville være
mulig å overføre røntgenfoto til glass? Glass som materiale er jo gjennomskinnelig. Røntgenfotoets elektromagnetiske stråler stopper
ikke ved objektets overflate, men trenger tvers igjennom. Og Gudsdimensjonen i et menneskeliv handler også om å la seg gjennomlyse.
Jeg tok kontakt med Røntgensenteret i Kristiansand og ble møtt med velvilligheten selv. Jeg fikk komme med plantene mine – i flere omganger.
Ulike apparatere ble prøvd. Vi endte opp med mammografi. Hva kan vel passe bedre for en Madonnalilje? Madonnaliljer er forresten
ikke lette å få tak i. De selges ikke i blomsterbutikkene, og den som er heldig å ha Madonnaliljer i hagen må kjempe uavlatelig mot
invasjon av røde liljebiller. Min far tok den kampen og dyrket fram noen førsteklasses eksemplarer.
Mammografibildene lot seg imidlertid ikke bruke rå, slik de kom ut av maskinen. Fragmenter måtte lappes sammen, konverteres
fra negativ til positiv, komponeres og billedbehandles. Til det siste fikk jeg uvurderlig hjelp av spesialist på den slags, min gode venn
Roald Sandø. For ikke å glemme Tone Stensrud i Norsk Kunstglass, Oslo, som med imponerende vilje til utprøving, og sikker hånd,
tok ansvar for å overføre bildene til glasset og brenne dem fast. Stor takk til alle som har bidratt!
Det er mitt oppriktige ønske at de nye vinduene må bli til glede for menigheten i Birkenes kirke. Takk for oppdraget og til lykke
med 150-årsjubileum! Motta min hyllest – fra lilje og bjørk!
Barbro Raen Thomassen
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-----------------------------------------------------------------------
Den sorte sangeren Ann Sinclair og hennes musikere gav sommeren 2004 en gospelkonsert i Lillesand kirke.
Blant publikum var Torstein. Han satt i rullestolen sin nede i midtgangen av kirken.
Torstein var multifunksjonshemmet. Han kunne ikke bruke armer eller bein. Han trengte hjelp til alle grunnleggende funksjoner
som å spise, drikke, vaske seg og kle seg. Han hadde heller ikke språk.
Torstein visste imidlertid å sette pris på musikk. Når det var musikk han likte ekstra godt, laget han noen karakteristiske lyder for
å tilkjennegi at han var fornøyd. Torstein var svært fornøyd med Ann Sinclair. Men noen blant publikum fant lydene hans forstyrrende.
De forsøkte å få ham til å tie still. Om Ann Sinclair oppfattet dette vites ikke med sikkerhet. Et stykke uti konserten tok hun imidlertid
mikrofonen med seg. Hun gikk ned langs midtgangen der Torstein satt, knelte ned foran ham, og sang neste sang – bare til ham.
Etter dette var det ingen som hysjet på Torstein lenger. Og Torstein strålte som en sol.
Da konserten var over fikk Ann Sinclair solid applaus og blomster. Hun takket så mye og tilføyde:
”Ettersom jeg er på reise kan jeg ikke få buketten med meg hjem. Jeg vil derfor gi den videre til det mennesket her i kveld som
har inspirert meg mest - gutten i rullestolen.”
For ikke å stenge midtgangen, var Torstein allerede på vei ut sammen med hjelperen sin. Nå ble de vinket inn igjen.
Torstein fikk blomsterbuketten lagt i fanget. Og sammen med den Ann Sinclairs siste CD: His Child.
Torstein Kjøstvedt ble født 13.mai 1984 og døde 10.mars 2005.
Jeg hadde det privilegium å være hans nabo.
Barbro Raen Thomassen, Lillesand 2006
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-----------------------------------------------------------------------
Hvem har ikke gått langs en strand og stappet lommene fulle av småstein? Gode å holde i, glattslipte av bølgers
berøring – gjennom tusener av år.
I et slikt vandrende øyeblikk på en dansk strand oppstod idéen om herværende 23 stein-objekter. Disse er betydelige forstørrelser
av nettopp små utvalgte lommestein – utført som kopier, i hvit alabast.
Stein-objektene forestiller stein og er stein. I så måte kommenterer de René Magrittes berømmelige maleri av en pipe.
For under den svært så naturalistisk malte pipen, skrev Magritte: ”Ceci n’est pas une pipe” (”Dette er ikke en pipe”). Og han hadde
selvsagt rett; for det var jo ingen pipe, men et bilde (som forestilte en pipe).
Stein-objektene derimot er det de forestiller og forestiller det de er.
Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen
kjenner uten han som får den. (Johannes Åpenbaring 2:17)
Teksten i Johannes Åpenbaring kan sies å være både profetisk, poetisk og potensiell. Den uttrykker en gåtefull og eksklusiv
mystikk: En utvelgelse. Og en innvielse. Til et navn – risset inn i hvit stein. Et navn bare den kjenner som får steinen. Det handler
om vår innerste identitet og tilhørighet. Sett. Navngitt. Skrevet ned.
”Å finnes er å vokse med sitt navn”, skriver egyptisk-fransk-jødiske Edmond Jabès. Han skriver det i Spørsmålenes Bok, denne
forunderlige boken av bruddtekster, som ifølge oversetter Wera Sæther, sender leseren ut i alle spørsmålenes himmelretninger,
der ingenting er kategoriserbart. Tekster skrevet når ordene på leppene stilner og kryper ned langs armen for å finne en hånd
som holder en penn. Tekster skrevet i eksil. Tekster fra Auschwitz. Tekster tillagt fiktive rabbiner-poeter gjennom århundrene.
Tekster fra kjærlighetsparet Sarah og Yukels dagbøker. ”Jeg har gitt deg mitt navn, Sarah, og det er en vei uten utgang.
” (Yukels dagbok)
”Write me down, make me real” er slagordet for en registreringskampanje i regi av Plan og UNICEF. Ifølge FN mangler cirka
500 millioner mennesker fødselsattest. Omkring en tredjedel av alle barn som fødes årlig blir ikke registrert. Å få et papir på hvem
en er, er en grunnleggende menneskerett. Den som ikke registreres får eksempelvis hverken statsborgerskap, skolegang eller
tilgang til helsevesenet. Det kan gjelde liv eller død.
Som det er en menneskerett å registreres ved fødsel, er det også en menneskerett å registreres ved død. Mangel på det
siste - forsvinninger - hører til blant de groveste krenkelser av menneskeverdet, i og utenfor krigssituasjon.
Navnet vi bærer er en dypt integrert del av vår selvforståelse og vår selvrespekt. Når vi dør, er navnet strengt tatt det eneste
som er igjen etter oss. Ved hjelp av navnet huskes, tenkes, drømmes, hviskes vi videre. Av utstillingens 23 hvite stein-objekter
er alle så nær som én uten tittel. Denne ene steinen har et navn:
For ikke å glemme Tommy (6.1.1991 - 20.8.2007)
Alabast er medgjørlig å bearbeide. Den regnes for en kostbar stein og knyttes gjerne til særskilte anledninger. Etruskerne i Toscana
laget noen av sine fineste gravminner i alabast. I Pilar-katedralen i Zaragoza er høyalteret fra begynnelsen av 1500-tallet, med de
mest minutiøse og presise detaljer, utført i alabast. Kvinnen som salvet Jesu føtter med nardussalve – etter først å ha vasket dem
med sine tårer og tørket dem med sitt hår – hadde ifølge Lukas-evangeliet salven oppbevart i en alabastkrukke.
Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet. Lyset som slipper igjennom siles mykt. Skåret i tynne
skiver har den derfor også vært benyttet som vinduer i bygg av spesiell betydning. Her til lands brukte gjerne våre besteforeldre
og oldeforeldres generasjoner alabast i lampeskjermene sine. I Italia og Spania brukes alabast stadig - i ny design og til nye formål.
Alabast må oppbevares innendørs; for ute, uten beskyttelse mot vær og vind, forvitrer den raskt. Når alabast brukes som vindu,
bør den ha et ytre vindu av glass. Alabasten absorberer lett farge og påvirkes av den jord den er blitt til i gjennom årtusenene.
Å finne større hvite stykker, uten årer av annen farge, er derfor sjeldent.
Alabasten til denne utstillingens stein-objekter kommer fra bruddene omkring Zaragoza. Varm takk til Eva Ubalde som bistod med
utvelgelsen av emner og en svært vesentlig del av hoggingen, samt pakking og forsendelse til Norge. Stor takk også til Arastone,
og til Jorge og Ignacio i Olnasa Piedra Natural, Uncastillo, som lot oss få bruke deres verksted.
Barbro Raen Thomassen
Lillesand, oktober 2007
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>
-----------------------------------------------------------------------
Madonnaliljen er et av de mest brukte botaniske Maria-symbolene, som på en indirekte måte symboliserer jomfru Marias tilstedeværelse.
Hvite madonnaliljer er malt på altertavla i Birkenes kirke, hvor motivet viser hvordan den vokser i gravåpningen på altertavlens
oppstandelsesmotiv.
Det var disse madonnaliljene som Birkenes-kunstneren Barbro Raen Thomassen tok utgangspunkt i da hun fikk oppdraget med å
utsmykke to korvinduer i forbindelse med Birkenes kirkes 150-årsjubileum i fjor.
Hun overførte madonnaliljene i altertavlen til det eksklusive melkehviteaktige munnblåste glasset fra Frankrike. Det gjorde hun
ved å avfotografere en madonnalilje ved Røntgensenteret i Kristiansand og overføre røntgenfotoet til glass via kunstneriske
bearbeidingsprosesser.
– Gudsdimensjonen i et menneskeliv handler om å la seg gjennomlyse, sier hun.
Men hvorfor valgte du Madonnaliljen?
– Jeg valgte den fordi Madonnaliljen allerede var en del av motivet i altertavlen. Samtidig valgte jeg en bjørkekvist i det andre
vinduet, som symboliserer Birkenes. Det rare er at jeg i ettertid, uten å ha visst om det, fikk rede på at det latinske navnet for bjørk,
som er Betula, betyr Jomfru på hebraisk. Det sluttet på en måte ringen, sier Barbro Raen Thomassen.
Geir Lid , Agderposten, 24.12.2009
Tilbake >>> - Tilbake til bilder>>>