top of page

Katalogtekst til installasjonen Dolorosa. Torsoer i betong, full størrelse. Dolorosa ble til under Bunkers-95 ved Galleri Lista Fyr 1995. Siden videreutviklet for Schuvalovpalasset i St. Petersburg 1998, og for Seljord kunstforening samme år. Deretter for Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal 1999, og «Sculpture and Object XIII» i Bratislava 2008. I 2021 er Dolorosa tilbake på Lista i en bunker ved Nordberg Fort, i anledning Lista museum 100 år.

 

DET SOM ER BORTE. OG SORGEN

 

Alt vi bærer som er revet vekk. Oss selv som vi sleper på, århundre ut og århundre inn. Vekten av oss. I vekten er fraværet. Det har blandet seg med oss. Det blander seg hele tiden. Vi går eller ligger i skyggen av det som er borte. Det var en gang. Og det er, som klangbunn i kroppen. Borte fjerner seg ikke. Med torsoene er vi i samme rom som tomrommet. Det som mangler, melder ifra. Vi får komme, vi er i det minste invitert, til sorg. Torsoene ligger strandet, hver i sin egen fortapte posisjon. Kunstneren har sagt: erindringen om det som er borte, skal ikke bli borte. Så lager hun torsoer av betong. Det er kunstnerens akt. Slik gir hun sin nakenhet. Bli værende her!

 

Mangelen ligger som egenvekt i rommet. Og musikken kommer til, eller er det fra?, de fortapte posisjonene, kroppene som har strandet, på siden, på skulderbladet, på knærne, utsatt. Ugjennomtrengelige kropper som minner oss på det porøse, eller sårbarheten. Hvor vi enn går i rommet, er det brutt. Det minner om det som var, eller kunne ha vært. Kunstneren har laget en rift mellom betong og fravær. Noen tok det vekk. Noen tok seg vekk. Det er den første fornektelsen. Noen har rasert erindringen om det som ble fjernet, de vil ikke ha smerten ved fraværet. Det er den andre fornektelsen.

 

Hun og han bærer, eller faller, i sorg. Trenger vi kanskje all den sorg vi kan få? Hva er det som mangler? Det er ansiktet. Armer og hender. Og føttene, som jeg kaller vårt nederste ansikt. Du kan ikke ta på torsoens ansikt og føtter. Men du kan kjenne dem i fraværet. Du husker, om du vil, at noe kan hende og omstyrte verdens former. Syv torsoer, tre eller fem. Lemlestet på samme måte, av samme betong, i hver sin posisjon. Er mangelen alltid den samme? Men sorgen er personlig. Av den blir du åpen til å se fra millioner av vinkler. 

 

Wera Sæther

TIL BILDER »

bottom of page