Barbro Raen Thomassen - Artist´s Statements 

 

Å LETE OPP DET SOM IKKE UMIDDELBART LAR SEG FINNE

 

Mediet kan være skulptur, installasjon, land art, tegning, foto, multimedia. Det kan være papir, betong, tre, jord, stein, gras, aske, støv, lys. Eller noe annet. Arbeidene blir til som selvstendige verk som leter etter oppholdssted. Eller oppholdsstedet kan være gitt: et utstillingsrom, et annet rom, en gårdsplass, en byggåker, en bunkers. Oppholdsstedet inviterer til samarbeid, til å bli inntatt, undersøkt. Verket oppstår i forståelse med stedet. Under alle forhold: en øvelse i konsentrasjon, holde blikket, lytte inn, lete opp det som ikke umiddelbart lar seg finne, vente til det skjer.

 

Oppmerksomhet rettet mot det som er oversett, forkastet, ikke medregnet, nesten usynlig, nesten ubetydelig. Finnes det betydelige og vakre nettopp her? ”Skjønnheten og de ydmykede” er Albert Camus´ ordpar; han ”vil være trofast mot dem begge”. Hvilken verdi har et ugrasfrø? Hvilken verdi har et funksjonshemmet barn uten bevegelighet og uten språk? ”Kunsten er et sår som blir lys”, sa Georges Braque. Det er et under hver gang det skjer. 

 

 

Å BO I SPØRSMÅLENE OG SE OM NOE SKJER

 

”Hva vil du med kunsten din?” Betrakterens spørsmål til kunstneren. Kunstneren har gjort sitt arbeid. I to år har hun kanskje forberedt en utstilling. Hun har ikke skrevet, hun har ikke sunget, hun har ikke spilt teater. Hun har ikke brukt ord. For ordene strakk ikke til for å si det som her skulle sies. Det måtte bli bilder, objekter, eller noe helt annet. Men hun har gjort sitt, stilt det til skue, levert det fra seg. Og trukket seg tilbake.

 

Nå er det betrakterens tid. Nå dreier det seg ikke lenger om hva kunstneren vil, men om hva betrakteren vil. Betrakteren kan spørre seg: Vil jeg noe i møte med kunsten? Vil kunsten noe i møte med meg? Må jeg kanskje la det jeg ikke forstår ligge til fordel for noe jeg skal lære? Må jeg kanskje også la det jeg forstår ligge til fordel for noe jeg skal lære? 

 

Kunstneren har brukt to år på et verk. Kan betrakteren bevilge seg to minutter? to kvarter? to timer? to dager? Uten å avkreve kunstneren svar? I stedet rette spørsmålene mot seg selv? Spørsmålene former oss trolig mer enn svarene. I spørsmålene ligger mulighetene, bevegelse, åpning. Beholde spørsmålene. Trenge inn i dem. Bo i dem. Og se om noe skjer.