Katalogtekst til installasjonen "Som ei fjør gjennom kosmos - som ein stein", Inselgalerie, Berlin 2005. Frø-objekter og ett sirkelobjekt i kalkstein. Tekst av Paal-Helge Haugen på kalksteinstavle.

 

FRA FRØ TIL OBJEKT

 

Stillheten – som bor i gresset på undersiden av hvert strå og i det blå mellemrommet mellem stenene.

Rolf Jacobsen

 

Frø er, som det uttrykkes i dette kunstprosjektet, «lettare enn luft – sterkare enn død», men de frøene vi ser på utstillingen er både store og tunge, og vil neppe bli tatt av noen vind. Det er et paradoks, men et megetsigende paradoks fordi det forteller noe om kunstens vilkår. For forutsetningen for at luftlette frø skal få permanent eksistens som kunstverk, er at de inkarneres i et fysisk legeme - i dette tilfelle i tunge hvite kalkstener. Den store amerikanske dikteren Wallace Steven snakket om «ideas, but in things». Og det er presis hva det dreier seg om her. For Barbro Raen Thomassens installasjon er et eksempel på idèbasert kunst hvor det vi ser – en kvadratisk sokkel med en rekke ulike frø-objekter, et sirkelobjekt og en teksttavle - viser ut over seg selv mot noe annet som ikke kan sees. Det skiller den fra modernismens arbeider hvor meningen så å si lå i teksturen – i selve den sansbare (= estetiske) overflaten. Det gjør den ikke her, selv om overflatene avgjort fortjener et blikk. Raen Thomassens frø-objekter er snarere i familie med middelalderens bilder og skulpturer som alltid henviste til noe utenfor seg selv. Det er da også en av grunnene til at det i de siste tredve årene – i den ettermoderne perioden – er vokset frem en langt større interesse for middelalderen enn tidligere.

 

Under modernismen var det viktig å rendyrke kunstartene – i skulpturen var det de særegne skulpturelle kvalitetene som skulle fremheves. Det litterære, som hadde vært så viktig i 1800-tallets skulptur, måtte man frem for alt unngå. For litteratur var litteratur, og hadde ikke noe som helst med skulptur å gjøre. Disse høye barrierene mellom kunstartene begynte komponisten John Cage og kretsen rundt ham å bygge ned på 1950-tallet. Billedkunst og teater gled sammen i performance og happenings, mens Cage selv leste opp dikt på en slik måte at de ble til musikk, osv.

 

Raen Thomassens installasjon er et eksempel på det, men i dette tilfelle er det grensene mellom poesi og billedkunst som er overskredet. For på samme måte som vi i diktet forsøker å koble ordene sammen til betydninger, vil vi, stilt overfor denne installasjonen, søke å få sammenheng og mening i en rekke tunge kalkstener, formet som ulike frøtyper, som mer eller mindre tilfeldig har landet nær hverandre i et stort kvadrat midt i et gallerirom.

 

Skjønt tilfeldig? Er det ikke et kjennetegn ved vårt forhold til kunst at vi stilltiende går ut fra at den formidler en eller annen form for betydning? Spørsmålet er bare hvilken? Én mulighet er altså å se installasjonen som et slags ting-dikt, og teksttavlen kan styrke en slik lesemåte. Frø er små, ofte svært små, jvf. Matt. 13, 31-32, og det er ikke mange som har kunnet studere formene deres, slik vi nå er i stand til. Men samtidig har de, hvis forholdene legges til rette, muligheter til å forvandles til noe helt annet, f. eks. et «stort tre som himmelens fugler kommer og bygger rede i». Det er denne forvandling eller metamorfose, som kan bli mulig om vi er villige til å ofre det vi har, vakre og innbydende frø-objekter, til fordel for noe vi ikke vet eller kan vite noe om – en gang i fremtiden. Slik er det eksistensielle problemer Raen Thomassen tematiserer, problemer som har å gjøre med våre liv i en begrenset og uoversiktlig tidsdimensjon, og den tro og det vågemot som kreves av oss, om vi skal satse på en ukjent forvandling, og den berettigede tvil som holder oss tilbake. Skjønt dette er bare én mulig tolkning – installasjonen oppfordrer oss til å finne flere. Det er dét som gjør den så fruktbar.

 

Gunnar Danbolt

TIL BILDER »