DETTE ER EN STEIN
Hvem har ikke gått langs en strand og stappet lommene fulle av småstein? Gode å holde i, glattslipte av bølgers
berøring – gjennom tusener av år. I et slikt vandrende øyeblikk på en dansk strand oppstod idéen om herværende 23 stein-objekter. Disse er betydelige forstørrelser av nettopp små utvalgte lommestein – utført som kopier, i hvit alabast.
Stein-objektene forestiller stein og er stein. I så måte kommenterer de René Magrittes berømmelige maleri av en pipe. For under den svært så naturalistisk malte pipen, skrev Magritte: ”Ceci n’est pas une pipe” (”Dette er ikke en pipe”). Og han hadde selvsagt rett; for det var jo ingen pipe, men et bilde (som forestilte en pipe).
Stein-objektene derimot er det de forestiller og forestiller det de er.
EN HVIT STEIN OG ET NAVN
Den som seirer, ham vil jeg gi av den skjulte manna. Og jeg vil gi ham en hvit stein, med et nytt navn risset inn, et navn som ingen kjenner uten han som får den. (Johannes Åpenbaring 2:17)
Teksten i Johannes Åpenbaring kan sies å være både profetisk, poetisk og potensiell. Den uttrykker en gåtefull og eksklusiv mystikk: En utvelgelse. Og en innvielse. Til et navn – risset inn i hvit stein. Et navn bare den kjenner som får steinen. Det handler om vår innerste identitet og tilhørighet. Sett. Navngitt. Skrevet ned.
”Å finnes er å vokse med sitt navn”, skriver egyptisk-fransk-jødiske Edmond Jabès. Han skriver det i Spørsmålenes Bok, denne forunderlige boken av bruddtekster, som ifølge oversetter Wera Sæther, sender leseren ut i alle spørsmålenes himmelretninger, der ingenting er kategoriserbart. Tekster skrevet når ordene på leppene stilner og kryper ned langs armen for å finne en hånd som holder en penn. Tekster skrevet i eksil. Tekster fra Auschwitz. Tekster tillagt fiktive rabbiner-poeter gjennom århundrene.
Tekster fra kjærlighetsparet Sarah og Yukels dagbøker. ”Jeg har gitt deg mitt navn, Sarah, og det er en vei uten utgang. ” (Yukels dagbok)
”Write me down, make me real” er slagordet for en registreringskampanje i regi av Plan og UNICEF. Ifølge FN mangler cirka 500 millioner mennesker fødselsattest. Omkring en tredjedel av alle barn som fødes årlig blir ikke registrert. Å få et papir på hvem en er, er en grunnleggende menneskerett. Den som ikke registreres får eksempelvis hverken statsborgerskap, skolegang eller tilgang til helsevesenet. Det kan gjelde liv eller død.
Som det er en menneskerett å registreres ved fødsel, er det også en menneskerett å registreres ved død. Mangel på det siste - forsvinninger - hører til blant de groveste krenkelser av menneskeverdet, i og utenfor krigssituasjon. Navnet vi bærer er en dypt integrert del av vår selvforståelse og vår selvrespekt. Når vi dør, er navnet strengt tatt det eneste som er igjen etter oss. Ved hjelp av navnet huskes, tenkes, drømmes, hviskes vi videre. Av utstillingens 23 hvite stein-objekter er alle så nær som én uten tittel. Denne ene steinen har et navn: For ikke å glemme Tommy (6.1.1991 - 20.8.2007).
Alabast er medgjørlig å bearbeide. Den regnes for en kostbar stein og knyttes gjerne til særskilte anledninger. Etruskerne i Toscana laget noen av sine fineste gravminner i alabast. I Pilar-katedralen i Zaragoza er høyalteret fra begynnelsen av 1500-tallet, med de mest minutiøse og presise detaljer, utført i alabast. Kvinnen som salvet Jesu føtter med nardussalve – etter først å ha vasket dem med sine tårer og tørket dem med sitt hår – hadde ifølge Lukas-evangeliet salven oppbevart i en alabastkrukke.
Alabastens fremste kvalitet er knyttet til dens evne til gjennomskinnelighet. Lyset som slipper igjennom siles mykt. Skåret i tynne skiver har den derfor også vært benyttet som vinduer i bygg av spesiell betydning. Her til lands brukte gjerne våre besteforeldre og oldeforeldres generasjoner alabast i lampeskjermene sine. I Italia og Spania brukes alabast stadig - i ny design og til nye formål.
Alabast må oppbevares innendørs; for ute, uten beskyttelse mot vær og vind, forvitrer den raskt. Når alabast brukes som vindu, bør den ha et ytre vindu av glass. Alabasten absorberer lett farge og påvirkes av den jord den er blitt til i gjennom årtusenene. Å finne større hvite stykker, uten årer av annen farge, er derfor sjeldent. Alabasten til denne utstillingens stein-objekter kommer fra bruddene omkring Zaragoza. Varm takk til Eva Ubalde som bistod med utvelgelsen av emner og en svært vesentlig del av hoggingen, samt pakking og forsendelse til Norge. Stor takk også til Arastone, og til Jorge og Ignacio i Olnasa Piedra Natural, Uncastillo, som lot oss få bruke deres verksted.
Barbro Raen Thomassen
Lillesand, oktober 2007