Omtale i Billedkunst Nr. 3, 2020.
Deltagelse på Statens Høstutstilling.
PERSEFONE OG DEMETER
Billedhugger og visuell kunstner, mor og datter. Barbro (f.1955) og Mirjam Raen Thomassen (f.1982) viser begge prosjekter på Høstutstillingen; formen av et enormt frøhus i marmor og stedsspesifikke iscenesettelser av sollys.
Skulpturen S for Seeds and Survival (II) (2014) gjenskaper en valmuefrøkapsel fra Barbro Raen Thomassens kjøkkenhage, som hun driver ved siden av sin kunstnerpraksis i Birkenes i Agder. Kjøkkenhagen er en kilde til tenkning og praksis knyttet til økologi og selvforsyning, eller som hun selv sier «Min innsikt til verden skjer derfra.»
For Barbro går lokale sannheter hånd i hånd med postmoderne filosofi, hvor universaliene for lengst er lagt bak oss. Allikevel er det noen overordnede temaer hun er opptatt av som resonnerer med mange på tvers av alder og landegrenser. Miljøaktivister og økologer som Thomassen selv, samles med en hel verden til demonstrasjoner mot fortsatt forringelse av vår natur og fremtidige livsgrunnlag. Drapet på George Floyd i Minnesota i sommer reflekterer en global virkelighet som fremdeles preges av rasialisert undertrykkelse, og oppildnet protester mot politivold, diskriminering og rasisme i mange land. Lokale varianter av våre felles utfordringer, uansett om det er kampen mot utbygging av fossil energi eller strukturell rasisme, bringer perspektiver fra forskjellige verdenskanter sammen.
Miljøkampen er kanskje ikke åpenbar i verkets form, selv om det ligger i bakgrunnen og ulmer og er grobunn for en rekke forventningsbrudd. Instinktivt tolket jeg verket som en manet, som fremfor å flyte tilnærmet vektløs i havet, nå står stille i steinformat. S for Seeds and Survival (II) er til min overraskelse hugget ut i Carrara-marmor, men uten den karakteristiske glansen og luksusen denne marmoren forbindes med. Effekten ser ut til å være intendert av kunstneren selv, som forteller at «å hogge en frøkapsel i stein innebærer et paradoks: Det lette blir tungt, det organiske anorganisk, det foranderlige uforanderlig.» Og få ting vekker så mange assosiasjoner til enorm vekst fra noe bittelite som et frø.
Om utviklingen i markedsøkonomien fortsetter, må Barbro muligens betale for å kunne dyrke sine selvforsynte frø. Flere landbruksbedrifter, mest notorisk er vel Monsanto (Bayer siden 2018), kjent for å patentere visse typer modifiserte frø og vekster, samt deres akkompagnerende vekst- og ugressmidler, noe som har resultert i blant annet heksejakt på og saksøking av småbønder. Å ta patent på frø, eller drikkevann – ulike naturressurser som vi alle trenger og kanskje skulle tro var felleseie – er en smart forretningsidé. (Det samme gjelder å tjene seg rik på for eksempel nødvendige medisiner eller mat i krisesituasjoner.) Alt som er viktig, som vi har behov for, er det mye penger å tjene på. Men alle disse tilfellene skisser samtidig et scenario der ønsket om eierskap for lengst har visket ut etisk og moralsk ansvar til fordel for profittenkning.
«Fiat lux»
Komposisjoner i hvitt (2019) er en serie fotografier påført tynne lerret dekket med retroreflekterende glassperler. Arbeidet ble laget som en stedsspesifikk installasjon for Risør Kunstpark i fjor høst, av Mirjam Raen Thomassen. Det registrerte de helt særegne lysforholdene på stedet: hvordan solstrålene skrånet inn i rommet, værets betydning, og hvordan vinduenes utforming påvirket lysinnfallet. Lerretene gjenspeiler også lysets syklus på et overordnet nivå: De er delt i to av en lang midtlinje, som en abstrahering av horisonten vi forbinder med solnedganger.
Det er syv verk fra serien som vises på Høstutstillingen. Alleer i glidende sjatteringer mellom lilla– og rosatoner, med perler av typen som brukes i veimerking for å sørge for at de er synlige i mørket – her glitrer de smått i verkets overflate. Lerretene får meg til å tenke på elektromagnetisk stråling, med ufarlige radiobølger helt til venstre i spekteret og skadelige gammabølger helt til høyre. Bare en liten del av strålingen vi omgis med til hverdags, er synlig for oss som farger og lys. Også tittelen viser til hvitt, som i det elektromagnetiske spekteret er både et fravær av farge og lys og et potensial for alle tenkelige farger. «Fotografi er som å skrive med lys», forteller Thomassen.
Med disse tre lagene i verket – lerret, fotografi og glassperler - vil hun fremkalle effekten sollys har når det skjærer gjennom et vindu, og de duse fargene gir assosiasjoner til fargespillet sola kan skape gjennom glass. Glitrende, glassskimrende.
Når Thomassen lar sola slippe til og virke som en del av verkene sine, risikerer hun at de forandres av det, men hun omfavner denne prosessen snarere enn å motsette seg den. «Jeg liker ting som er forgjengelig, og ønsker at arbeidet skal forandre seg over tid», forteller hun.
Da gudinnen Persefone årlig ble røvet vekk til underverden av Hades, var hennes mor Demeter i så dyp sorg at hun lot alt planteliv visne ned og temperaturen synke. Slik forklarte de gamle grekerne årstidene. Det var ikke før Persefone kom tilbake at vekstene fikk blomstre i en ny vår. I årets høstutstilling står Barbro Raen Thomassen for vekstens potensial, frøet, og Mirjam Raen Thomassen for vekstens næring, sollyset.
Grace Tabea Tenga