PEPPER

 

Min tekst i European Cultural Centre sin katalog for utstillingen «PERSONAL STRUCTURES – Identities», i kontekst av 58 La Biennale di Venezia 11.5 -24.11.2019.


Jeg slutter aldri å forundres over kraften i svært små ting. Min oppmerksomhet trekkes mot det oversette, the forkastede, det nesten usynlige, nesten ubetydelige. Kan noe vesentlig finnes her? Hvilken verdi har et sommerfuglegg? Kan det være at de frodigste, mest vidunderlige, magiske former finnes hos planter vi vanligvis hater?

Det finnes ugress som er i stand til å produsere så mye som 50.000 - 70.000 frø per plante. Jeg elsker å bli overrasket av frøenes skjønnhet og så forstørre dem, hogge dem i stein, gjøre det usynlige synlig. Det er et stort paradoks dette å gjøre det forgjengelige varig, la det skjøre bli solid i et nesten evigvarende materiale – stein. Det organiske blir uorganisk. Det som er lite og lett blir massivt.

Jeg er innforstått med papir, betong, tekstil, tre, jord, gras, aske, men det er stein som er blitt mitt hovedmateriale de senere år. Mine skulpturer er tett forbundet med naturen, men prøver aldri å kopiere den. Naturen er et fascinerende utgangspunkt  – inntil skulpturen løsriver seg fra den og følger sine egne lover.

Arbeidene blir til som selvstendige verk som leter etter oppholdssted. Eller oppholdsstedet kan være gitt: et utstillingsrom, en gårdsplass, en byggåker, en bunkers, en park i Venezia. Oppholdsstedet inviterer til samarbeid, til å bli inntatt, undersøkt. Verket oppstår i forståelse med sted og historie. Under alle forhold: en øvelse i konsentrasjon, holde blikket, lytte inn, lete opp det som ikke umiddelbart lar seg finne, vente til det skjer.

PEPPER var krydderet som gjorde Venezia til en mektig by i det 14. århundre – og som gjorde at byen falt i 1497, da Vasco da Gama oppdaget sjøveien til India og Portugal overtok handelen. I storhetstiden importerte Venezia mer enn 400 tonn pepper årlig. Pepper var Europas mest etterspurte krydder, et statussymbol i det middelalderske kjøkken, for dem som hadde råd til det. Havnearbeiderne fikk ikke bruke klær med lommer – for å hindre dem i å stjele. 

Under et forstørrelsesglass åpenbarer pepperkornet interessante fordypninger, strukturelle og taktile mønstre. Jeg har valgt å hogge det i Larvikitt, en stein med krystallinske kvaliteter, som når den slipes (ikke poleres) gir en bly-lignende overflate. Steinen får en diskret, men samtidig levende overflate.

Sokkelen er laget i lys Iddefjordgranitt. Langs kanten er følgende tekst sandblåst inn i steinen: PEPPER – THE RISE AND FALL OF VENICE. I, BARBRO RAEN THOMASSEN, CREATED THIS BLACK PEPPER IN STONE IN THE YEAR 2019. I´M NORWEGIAN AND A WOMAN. I´M NOT ON FACEBOOK AND I HAVE NO MOBILE PHONE. PRAY FOR ME.

En selvstendig utgave av teksten over, er å finne som en lang one-liner på sort tekstil i Palazzo Mora, brodert med fluoriserende gul tråd. På avstand kan det se ut som en elektronisk billboard-tekst, i virkeligheten er bokstavene møysommelig brodert for hånd.

Barbro Raen Thomassen

TIL PROSJEKTER »