Katalogtekst til utstilling vist på Hå Gamle Prestegard 1999, Bohusgalleriet i Uddevalla, Sverige og Aalborg Kunstpavillion, Danmark 2000:
SKRIFT OG BILDE - EN DOBBELT ARV
Skrift. Meddelelser. Ord på papir, på leire eller på steintavler. Ord på lapper eller i lange brev. I en gammel mur, i restene av et berømt byggverk, et tempel, er det stukket inn tusenvis av små lapper i sprekkene mellom steinene. I restene etter Salomos tempel i Jerusalem bærer de håndskrevne lappene sine bønner, sine rop og klager. År i regn og vind har gjort ordene utydelige, visket dem ut.
Deres innhold er en gåte for dem som leser dem i dag. Og kanskje er de tydeligere enn noen sinne. Tydelige fordi vi leser våre egne bønner og klagerop inn i dem. Brev er som regel meddelelser fra en person til en annen. Men de er ikke bare det. Brev kan være forsøk på å etablere forbindelse til en annen tid, et forsøk på å komme i dialog med en tradisjon og en historie. Og brev kan være et bilde - grafiske tegn fordelt på en flate. En struktur av mønster, av gjentagelser, av rytme. Også som bilde blir de meddelelser fra en avsender til en mottaker.
Når Barbro Raen Thomassen konsentrerer denne utstillingen om skrifttegn, er hun først og fremst billed-kunstner. Vi gjør hennes arbeid urett dersom vi anstrenger oss for å lese tekstene i hennes bilder. Det er bilder hun formidler, ikke tekst, men bilder av tekst. Hun er avsender, vi er mottakere. Hva er det vi mottar? Hvilke bilder er det utstillingen leder oss i retning av? Bildene er bærere av et dobbelt budskap. For det første er de kunstbilder, slik vi har vært innom. De fascinerer våre moderne innrettede øyne fordi vi ser dem som grafiske arbeider, som tegn, kalligrafi. Vi fascineres av skjønnheten i strukturen på papiret eller i leira. Vi søker etter rytmene, pulsslagene, pusten i skriveprosessen.
Men dette distanserte blikket, et blikk som er ektefødt barn av modernismen i kunsten, klarer ikke å stanse det andre budskapet, nemlig disse arbeidenes inntrykk av alder. Av uendelig alder, av skrifttegn som har vandret gjennom århundrene til vi møter dem på en gallerivegg. Kanskje er det kunstnerens egne hemmeligheter som er nedtegnet like for våre øyne. Vi ser det, men ser det likevel ikke. Det er gåte bak gåte gjemt i de urgamle skriftene hun refererer til. Og denne gåtefullheten i de gamle skriftene er en avgjørende årsak til at de lever den dag i dag. Hva er det de beskriver? Hvordan skal de forstås? Det er en livsnødvendighet for hver generasjon å nylese, tolke og tolke igjen for å nærme seg en forståelse av hva det vil si å være menneske.
Barbro Raen Thomassens skriftbilder er skapt i dyp respekt for begge de nevnte tradisjoner. De er skapt i respekt for de gamle overleveringene, de som det er vårt oppdrag å føre videre. Og de er skapt i respekt for bildets kraft, dets evne til stadig å forundre og fascinere, til uopphørlig å sette krefter i sving i både hjerte og hjerne. I dypt alvor påtar Raen Thomassen seg å forvalte dennedobbelte arv, ikke på vegne av oss, men sammen med oss som møter hennes kunst.
Øystein Laundal